Kan en norsk sykkelrytter noen gang vinne Tour de France?
Hva skal til for at «lille» Norge får en sammenlagtvinner på sykkel.
Du er ikke en komplett sykkelrytter før du står som vinner av et stort etapperitt, sies det. Men er det et riktig resonnement? Ja, mener menge, nødvendigvis ikke, mener vi. Det har gjennom tidene vært enormt mange gode sammenlagt vinnere av store etappe ritt. Hva er det som skal til? hva er det som gjør at du klarer og beherske alle sider av sykkelsporten. For det må du kunne gjøre for i det hele tatt ha en mulighet til og bli en sammenlagt vinner. Ikke bare må du være en god klatrer, du må også beherske tempo og spurt egenskaper. Dvs. at i tillegg til å ha en meget god «motor» så bør du også være rask, du må ha tempo i kroppen. Men i tillegg må du være taktisk smart, og ha et godt lag rundt deg.
På skøytebanen klarer du det alene, men og vinne et etapperitt som Paris-Nice, Giro de Italia eller Tour de France på sykkel er det helt annerledes, her er du avhengig av et godt lag, et meget godt lag, her alle de andre på laget sykler «for deg», kun deg. Jeg tror at en av hovedårsakene til at «lille Norge» aldri har vunnet et Tour de France, Vuelta eller Giro Italia, er rett og slett at vi ikke har hatt den sykkelrytteren som har kommet i en slik posisjon at han har vært en klar nr. 1 på sitt lag, det har alltid vært kamp med flere andre på laget om denne posisjonen. Den Norske rytteren som har vært i den posisjonen er vel Thor Hushovd, men det var på grunn av enkeltseiere og hans spurt egenskaper, i tillegg hadde de på lagene til Thor en mulig sammenlagtvinner de satset på. Men først og fremst tror vi at Norske sykkelryttere ikke er «sultne» nok. For det er ikke tvil om at vi har talentene, men disse talentene de spesialiseres på veien, enten blir de en god «spurter» eller så blir de en god klatrer eller hjelperytter. Mange «mister noe» på veien, de avfinner seg med at «ok jeg har dette talentet» og slik er det. Synd vil vi si, men det er tydeligvis godt nok å avfinne seg med og være en av «rytterne» på laget. En som vi tror har det som skal til for å lykkes i et etapperitt er Sondre Holst Enger, er spent på utviklingen til Sondre i årene som kommer.
En av våre største og beste skøyteløpere gjennom tidene Knut «Kuppern» Johannesen, hadde ikke de egenskapene vi etterlyser, han var ikke rask (en sinke på 500 m) men han hadde «motor» og var meget god på de lengste distansene som 5000 m og 10000 m, middels på 1500 m. Det han tapte av sekunder på 500 m tok han igjen på de lengste distansene. Derfor vant han de fleste mesterskap han stilte opp i, rett og slett for at han var utholdende og hadde en fantastisk «motor». Slik er det faktisk også blant syklister, de aller fleste sammenlagtvinnere er ikke spesielt gode spurtere, men de tar det igjen i fjellene og på de tøffe etappene. Men i tillegg har de (og må ha) hjelp av sine lagkamerater, som rett og slett figurerer som hjelperyttere.
Den nærmeste vi kommer her til lands med disse egenskapene var Thor Hushovd, beklageligvis innså Thor for sent at han også måtte satse på og trene seg opp mot de tøffe etappene, på veien dit ble han skadet og måtte gi seg. Den som i dag ligger best an til å kunne bli en god etapperytter er Evald Boasson Hagen. Jeg tror at med riktig satsning så kunne Edvald blitt en meget god etappe rytter. I dag er Edvald verken «fugl eller fisk», vi er spent på fortsettelsen til Edvald, har han de riktige personene rundt seg, «er han sulten nok», mangler han også de lederegenskapene som skal til for å hevde seg på laget?
Jeg spurte engang Kaggestad om akkurat dette, og hans svar var følgende: Motivasjon, disposisjon i laget, lederegenskaper og taktisk dyktig. Pr. i dag har vi ikke syklistene med de nevnte egenskaper. Konklusjonen blir da at vi har syklister som er i verdenstoppen på endagsritt og innehar gode spurt egenskaper, og man er fornøyd med det, faktisk så er det den enkleste og kanskje smarteste måten og oppnå suksess på, å det kan vi vinne mange sykkelritt på. Dyktige Alexander Kristoff er et godt eksempel på dette. Vi mener at det kanskje er godt nok, også får vi heller håpe på at det en gang i fremtiden dukker opp et supertalent som engang kan vinne et stort etapperitt.
