De greske guders fjell, Olympos-fjellet

Tekst: Gerhard Czerner
Bilder: Martin Bissig

Det er 25 år siden Hellas’ høyeste fjellmassiv fikk sin første rute. Det var den gangen da syklene fortsatt hadde bagasjebrett og ingen dempergafler. Uansett sykkel, så er turen over Olympos-fjellet, fjellet til de greske gudene, fortsatt en mystisk opplevelse, selv med moderne teknologi.

Jeg har ingen anelse hvorfor Zevs og hans elleve gudfryktige venner skulle oppholde seg her, av alle steder. Den iskalde vinden blåser over den steinete toppen til Olympos med en slik kraft at dunjakken min knapt klarer å holde meg varm. Det måtte vært ganske ubehagelig for en gud i sandaler og en lys, flagrende kappe. Jeg får igjen gåsehud som kribler kjølig nedover ryggen min.

Vinden rev og slet i teltveggene hele natten lang. Min venn Michael, ser ut som han ikke har sovet forårsaket av nattens rabalder. Hans hovne øyne skanner kjapt over morgenhimmelen: ingen skyer så langt man kan se. Zevs synes ikke å være så alt for sint på oss. Ifølge gresk mytologi jager han uinnbudte besøkende fra sin gårdsplass med lyn og torden. Og vi er nå farlig nærme tronen hans.

Feriere på stranden i Hellas er noe alle kan gjøre. Det var definitivt ikke noe vi ønsket. Siden vi er ekte terrengsyklister så valgte vi selvfølgelig et fjell. Og ikke bare et hvilket som helst fjell, men det høyeste fjellet som Hellas har å by på: Olympos. De 2918 meter høye massive tårnene inn i himmelen viser seg som en høyborg rett bak østkysten nord i Hellas. En festning med flere topper som har nesten samme høyde, bare skriker etter en travers. Selv er vi ikke er de første syklistene som har tenkt denne tanken. Vi kom over rapporten fra første travers av Stefan Etzel og Christian Smolik etter litt reseach på nettet. De to tyskerne gikk ut på sitt Olympos-eventyr i 1989. Du kan lese mellom linjene hvordan terrengsyklingen var på den tiden. For ikke å falle over gaflene på sykkelen så satte pionerene seg på bagasjebrettene, for eksempel. Det er riktig, syklene hadde bagasjebrett og ingen dempergafler på den tiden.

Vi kan nesten ikke vente med å kjenne hvordan passasjene pionerene beskrev, føles ut med dagens teknologi. Men det er fortsatt ganske mange meter opp som skiller oss fra å begynne på nedstigningen fra Olympos-fjellet. For ikke å nevne at vi skal sykle pioner-ruten i motsatt retning. Vi ønsket ikke å ta den enkle veien til toppen, men den som så ut til å være den mest lovende på kartet. Vi planla å bruke to dager, med en overnatting i telt. Vi kjempet oss opp til 2700m i går, vi startet i Litochoro. Den dype og tykke grusen var sinnsykt tøff. Og snart begynte vinden å blåse seg kraftigere og kaldere. Enkelte vindkast var så sterke at vi ble bekymret for at vi skulle bli blåst over kanten. Av sikkerhetsmessige årsaker så jeg stadig vekk opp mot toppen for å forsikre meg om at Zevs ikke sto der i sin blafrende kappe og sendte lyn i vår retning. Vi var heldige som ikke hadde store sekker på ryggen. Muldyr hadde båret utstyret vårt opp til toppen av fjellet.

I stedet for å roe seg ned over natten virket det som at vinden hadde bygget seg opp et voldsomt raseri som vi fikk kjenne på i morgentimene. Det tar oss lang tid å pakke ned telt og campingutstyr. Med klamme fingre kunne vi endelig ta opp syklene våre for å fortsette på oppstigningen til toppen. Vi ser mot Skolio. Den er syv meter lavere enn hovedtoppen, Mytikas, med sine 2911 meter. Men det skal være mulig å sykle der. Syklende på en sti som så vidt er bred nok til sykkelen, krysser vi nesten horisontalt østfronten på Mytikas. Vi sykler veldig forsiktig langs stien, for kun en uforsiktig manøver vil kaste oss rett utenfor fjellet til de greske guder og direkte ned i dypet av Hades. Jeg kan bare forestille meg hvordan den trehodete hunden i helvete kom til å rive oss fra hverandre ettersom stien foran oss ble brattere. 
Det går sikksakk opp vestsiden av fjellet. Vi må demontere og bære syklene på skuldrene. Vi stamper oss pesende oppover. Jeg ser tilbake og smiler: aldri noensinne ville jeg satt meg bakover på bagasjebrettet og syklet ned dette fjellet. Disse gutta var veldig tøffe den gangen.

Øverst på Skolio kommer vi til toppunktet som er markert i form av en åttekantet steinsøyle. En bok for de som har nådd toppen er knyttet til søylen. Vi slår opp i boken for å se om noen andre syklister har signert i den, men vinden er så sterk og sidene i boken blafrer så voldsomt så vi velger å lukke den. Oktober er kanskje ikke den beste måneden for denne turen, men med tanke på utsikten er det, det. Hvem vet om du har denne utrolig klare sikten på sensommeren. Foran oss ser vi fjellveggen til Mytikas. Den står der i vinden som et stort seil laget av solide steiner.

Langt i vest kan vi skue baksiden av Pindos-fjellet reise seg opp fra bakken. Denne enorme fjellkjeden strekker seg hele veien til grensen til Albania med sine 250 kilometer. Gaupe, ulv og bjørn er fortsatt ment å leve i skogen i nasjonalparken. Hvis du ser mot øst ser du Egeerhavet som glitrer i sølv med en uendelig horisont. Åh ja, havet! Vi hadde det fint og varmt der i går før vi startet på turen vår. Men nå er det en nedstigning på drøye 3000 meter i høydeforskjell som skiller oss fra stranden. Vi kommer oss tilbake på syklene våre, litt stive etter kulden og den lange gåturen. Den løse grusen er egentlig ikke til noe hjelp for å få tilbake godfølelsen på sykkelen og for å finne en god rytme. Men når vi kommer under stein-seilet til Mytikas flyter vi fint over stien. Psyken vår stiger etter hvert som moroa med å sykle kommer tilbake igjen.

Når vi sykler mot muse-platået passerer vi Refigio Seo, en av de fire fjellhyttene på Olympos. Steinhuset er innredet meget spartansk og passer perfekt inn i den sparsomme og ubeboelige siden av fjellet. Vi setter oss på en av de harde, utskjærte trebenkene og bestiller en «gresk kaffe.» Den svarte moccaen brenner ned i halsen vår, og iler som et lite skudd av elektrisitet gjennom hjernen. Fantastisk.

Etter hvert kommer vi ned forbi 2000 meters-merket og sykler rett inn i en fargerik malingspalett etter å bare sett grå stein: den tette greske høstskogen ønsker oss velkommen. Vi ble imponert over fjellskogen på vei opp allerede. Rett og slett fordi vi ikke forventet så mye skog i Hellas. Vi sykler nedover skogsstien og føler kun vår egen luftstrøm. Luften er plutselig varmere. Det var en god beslutning likevel å velge høsten for denne turen. Om sommeren hadde horder av turgåere vandret rundt om i fjellet. Nå møtte vi bare en håndfull greske turgåere som stoppet oss fordi de ville ta bilde sammen med oss. De ønsket oss alle «kalo taxidi» – trygg reise.

Solnedgangen farger det dyp blå Egeerhavet i det vi kommer til en tom strand. Vi samler drivved og tenner et bål. Det ville være fint om den guden Poseidon hadde komme ut av vannet for å gi oss en fisk med sin trefork. Men det hadde vært for mye å forlange – Poseidon har, som vi nå vet, sin plass på Olympos.

Kommentarer

kommentarer